VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp8) * Sigve Lauvaas

Ole Bull

32.

EN NY TID

Det vekker min interesse

Å lete etter en ny tid.

Nytt regn vasker jordgolvet,

Og selv er jeg bare noen år.

Nye knopper spirer frem,

Og gjennom dagen kommer noe nytt

Til vår verden.

Gamle menn gråner,

Men gamle fjell holder stand

Og viser vei i naturen.

Gamle ”Dampen” merker en ny tid,

Og gamle stier blir glemt.

Det er ikke bruk for slipestein lenger

Og parafinlampen er en saga blott.

Folk reiser med fly til jobben,

Og veien gjennom fjellet

Viser en ny himmel.

Nyhetene på tv kommer uavbrutt.

Fra jeg legger meg til jeg står opp

Har jorden beveget seg rundt sin akse,

Og jeg kan se et nytt lys.

Dagen kommer med budskap

Om en ny tid

Med rastløse vinger.

DU

Du går blant dine egen.

Som en fugl flyr du fra grein til grein.

Du plukker korn i neket

Og bader i dype tjern.

Du fører deg som en prinsesse

Og finner deg selv gående

Med tanker om å vokse over muren.

Du vil fri deg fra åket

Og bli som andre kvinner og menn.

Du er signatur av en ekte israelitt,

Og tar tiden tilbake, før stormen.

33.

ROSA HIMMEL

Rosa er en grei farge.

Himmelen i vest er rosa

I den grønne kvelden.

Gjennom bjørkene lyser en stjerne,

Og svalene flyr.

Englene bader i rosa bølger

Og slutter seg til oss.

De er venner med stråleglans

Som forteller om været.

Solen går ned i havet

Og blir overøst av rosa skyer.

Den rosa himmelen pakker solen

Til en ny morgen

I det grønne landet.

GÅ PÅ VANNET

De forteller om å gå på vannet

Uten badedrakt.

Og bølgene kom og døpte dem

Som skårunger.

De ville gå i kjærlighet og tro,

Men alt gikk galt.

Peter fikk gå på vannet, men ikke de andre.

Båtene som skulle over fjorden

Ble torpedert, en etter en.

Bare et fåtall kom frem til målet.

Men Jesus lever i dag

Og vil hjelpe den som roper navnet

I tro på løftene.

Titanic skulle aldri gå under, sa de lærde.
Men i møte med isfjellet

Var båten uverdig.

Det gjelder å ha visdom i hjerte,

Så en kan gå på vannet.

Vår styrke skal være som dagen er, sier Herren

Når han er med oss

Har vi ingenting å frykte.

Det er kjærlighet over alle grenser.

34.

LANDSKAP

Du har alltid vært i mitt landskap.

Jeg trør på gamle stier

Og lengter etter vind og mold.

Jeg ser lyng og trær.

Gud vet om jeg kommer tilbake neste vår?

Et frø har slått rot.

Et menneske har også dype røtter.

Å trekke menneskene fra sitt landskap

Kan føre til mye smerte:

Det er som å trekke en visdomstann.

Hvor skal en gjøre av seg

Når landskapet forvinner,

Og byene vokser inn i stjerner?

Da er vi maur som må klare oss selv

I krigen mot fattigdom og hat.

Når landskapet ligger øde kommer villdyret,

Og beitemarkene blir til jungel

Før ørkenstormen raser over jorden

Og meier ned både åker og hus.

Hvem ser dette? Og hvor er de vise menn?

MUSIKK

Det er musikk i fjell.

Naturen spiller med mange strenger.

Det hvisker og synger fra skog og dal.

Og følger vi elvefaret til fossen,

Hører vi brus fra en annen verden,

Toner fra himmel og hav.

Musikken er vakker om våren, i perledrakt.

Jeg går steg for steg over fjellet

Og lytter til sus av vind.

Her er lengsel i trærne som våkner

Og klatrer i høyden.

Og gutten lengter å se den ene

Som spiller om natten i eventyret.

Tankene driver oss nærmere hverandre

Mens himmelens bue spiller fiolin

Og isbreen kalver.

35.

LENGSEL

La ikke din lengsel brenne ut

I kalde vinternetter.

La lengsel møte lengsel

Under åpen himmel i lyse sommernetter.

La tørsten bli hel og varm

Så dere kan møtes ved brønnen.

Varlig løfter du den utkårede

Under himmelbuen,

Mens tankene driver deg til vanvidd

Om å elske hverandre evig.

Lengselen har ingen grenser

Og møter oss ved høylys dag

Som en venn av livet.

NYTT LANDSKAP

Jeg har en dragning til dette landskapet,

Til denne dalen - med så mye liv.

Jeg ser naturen våkner.

Og jeg våkner som et nysgjerrig barn,

Ferdig til å oppdage verden.

Jeg kjenner stillheten i landskapet

Og legger meg i graset.

Himmelen er blå, uten skyer,

Og solen skinner fra en skrå vinkel

Inn gjennom vinduet mitt.

Jeg ser på de grønne åkrer, og fjellet

Som reiser seg i solglans.

Jeg ser elven renner i havet

Med alle mine drømmer om fossefall.

Hvor skal jeg hente min kraft ifra

Når det slutter å regne,

Når solen slutter å gi av seg selv?

Hvor er mitt nye landskap, uten den ene,

Som har gitt meg alt.

Ill.foto fra Island