VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp4) * Sigve Lauvaas

Aulie - Ill.

15.

KRAFT

Da kraften kom til meg

Og opplyste meg med visdom,

Ble rommet fylt av toner

Fra en høyere himmel.

Og stjernene bøyde seg ned i rommet,

Og jeg fikk se engler

Og hvitkledde barn.

Og våren kom til oss,

Og store åkrer ble sådd med korn

Til en vidunderlig høst.

Da våknet jeg over sjeler

Som ikke kom tilbake fra sjøen.

I uværet fant de nåde,

Og solen sloknet.

Mine søstre og brødre fikk kraft

Til å rope i vinden.

Og skaperen svarte med lys

Som opplyste verden.

Og alle fikk se hvem de var

Før døren ble lukket

Og tonene løftet oss høyt

Til en fredfull kyst.

FUGLER

Fuglene samler seg.

Jeg samler fugler på veien,

Drømmer og leker med livet.

Jeg danser i skogen og fjellet,

Og stjernene våkner.

Jeg vandrer i lyset på stien.

Det mystiske ordet kommer.

Jeg dveler, og sier ”god dag”.

Du er vakker.

Jeg skriver navnet og knipser et bilde.

Jeg ser deg en stund. Og du ser meg.

Små fugler i hagen.

De vipper på greinen.

To elskede par.

16. 

DAGER

Dager med lys,

Dager og netter med lys.

Vår far glemmer oss ikke.

Og skaperen gir oss et hus

Under himmelens vinger, under stjernetak.

Vi er fri til å leve, og huset er vakkert.

Jeg spår: jeg skal leve i hundre år.

Jeg rydder og dekker bord.

Jeg er liten og vakker: Et menneskebarn.

Presis. Jeg er født her nede.

Og dager kommer, dager går.

Men, hvor kommer de fra,

Og hvor går de hen?

Skapelsen er et mysterium, og tiden

Er mer enn vi aner.

Ufattelig er dette livet. Jeg lengter å se

Svaret på gåten.

Jeg fanger en bie,

Jeg fanger en mygg.

Solen lyser fra himmelrommet,

Og jeg er et barn, ufattelig rik, som en konge

Med nåde og visdom, en blomst for de andre.

Jeg lytter til lyset som bærer meg ut,

Og dagen er min,

Og dagen er din, når du kommer.

Min kjære skal komme snart.

En engel har gjestet mitt hus.

Jeg er din.

EN ANNEN

Jeg går på bedehuset

Og finner en hånd på veien.

Det er ikke min fars hånd,

Men den kjennes varm og trygg.

Jeg går i flokken

Og glir forbi de andre.

Snart er jeg alene,

Men finner nåde i mørket

På veien hjem.

17.

VINTER

Jeg tenker på bestemor

Som falt i snøen,

Og solen som reiser seg opp

Hver morgen

Og brenner som en fakkel

Og bygger broer med syltynne stråler

Som når oss alle, liten og stor.

Vinteren daler ned i hagen, på veien,

Så bilene tuter sammen en dag

Og lengter tilbake.

Vinteren narrer ingen, den kommer

Og setter spor over hele verden

Med kulde og snø

Eller regn fra en tropisk sky.

Tilbake står jeg for å lese posten.

Jeg fryser, og gradene tikker mot null.

Det er vinter i dag

Og snøen løsner i fjellet,

Og bjørnen har gjemt seg,

Og vakre kvinner har reist til Mallorca,

Til varme og sol.

VED EN ELV

Jeg bodde ved en elv,

Ved en bro for levende og døde.

Jeg bodde her noen år,

Forlatt i en bakgård for tiggere

Og så båtene komme og gå,

Akkurat som menneskene på broen.

De hadde det så travelt

Med å finne frem til sine egne.

De løste ikke et ord med naboen, bare gikk

Som en maskin gjennom gatene,

Til alderdommen bremset

Og hukommelsen ble tåkete,

Som på Doggerbank.

Jeg bodde ved en elv, og lever fortsatt

Med utsikt til livet som rører seg der

Og på broen som binder verden sammen.

Det er et privilegium å se havet, sier noen.

Men elver som møter oss, gir store tanker

Til den ene som berører og favner.

Og vannet strømmer på fra fjellene

Og sprer seg over hele jorden

Med små blodkar av nåde.

Måker - Ill