VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp3) * Sigve Lauvaas

Værøy-Ill

10.

LANDSKAP

Sørg ikke over de døde,

Men utforsk landskapet

Og tråkk på de gamle stier.

Drikk fra brønnen

Og la vannet rense vår kropp.

Ha tid for hverandre

Så ikke våre hjerter blekner.

Vær frimodig og sterk

I troen på de gode gjerninger

Som skal redde verden.

Se, landskapet synger i glede

I morgenlyset

Og doggen tørkes bort

Som tårer fra elskede barn.

Og stillheten senker seg

Over levende og døde.

Det er tid å puste ut

Og favne hverandre med kyss

Før natten kommer tilbake.

KREFTER

Trær og busker har krefter i seg

Som menneskene.

Og fjellet kan løfte oss mot månen.

Nærhet i kjærlighet skaper nye krefter

Som holder om meg

Og velsigner alle mine steg i verden.

Jeg får krefter til å synge og danse

Midt i en forsiktig alderdom

Sammen med barn og barnebarn.

Men jeg behøver stadig nye krefter

For å holde meg våken under solen

Som bærer meg på evige armer.

11.

POESI

I myrene er ordene gjemt.

I landskapet er skattene nedgravd.

De store overskriftene uteblir.

Menneskene står på sidelinjen og venter

En åpenbaring, et under.

Poesien er gjemt i våre hjerter

Som en hellig glød, en tone som høres

I greinene om våren.

Og skogen synger i kor

Og utstråler glede over menneskene

Som kommer med fred.

Hvert ord er et bilde, en hilsen fra noen

Som søker fellesskap.

Ordene roper langt hjemmefra

Og husker oss på trikken eller toget

På vei til vårt endelige mål.

FJELLET

Åpne meg, sier fjellet.

Jeg har mye å gi til den ene.

Jeg ønsker å binde meg til mennesker

Og utvide horisonten

Så jeg kan se tydelig gjennom skyer.

Kom til mitt tårn, sier fjellet.

Sannheten er til å stole på, evig som Gud.

Så vær tydelig, og bind meg til ditt hjerte.

Gå mine stier i tusen år

Så jeg kan merke at du bryr deg.

Berør meg, sier fjellet.

Berør meg som et lite barn.

Jeg vil elske alle som kommer i min nærhet.

Jeg vil favne menneskene, og åpne stengte dører,

Så alle kan få komme inn før det er for sent.

12.

POESI

Poesi er en pust fra menneskene

Som puster i naturen

Og gleder seg over det umulige som skjer:

At graset blir grønt, kornet spirer

Og fuglene kommer tilbake.

Poesi er en stemme fra det indre

Som noen vil dele videre

Til alle som lytter.

Etter å ha vært i kloster

Blir en opptatt av åndelige verdier,

Og vil gjerne puste liv i gamle ord

Så de berører oss.

DRØMMEN

Jeg ber ikke om drømmer,

Men de kommer til meg som film

Eller åpenbaringer om natten,

Og det føles godt.

Drømmen kan vekke meg

Og fortelle om skjulte hemmeligheter.

Og jeg kan være i drømmen

Som på en reise til fremmede land.

Noen ganger er jeg i himmelen

Og treffer folk jeg kjenner fra før.

Andre har jeg aldri sett,

Men likevel er vi i samme familie

Og er gode venner.

Mitt liv er fylt av drømmer

I lyset av sol og måne.

Jeg er i godt selskap med søsken

Som ber om tilgivelse.

I drømmer kan jeg fri meg fra mas og stress,

Og jeg blir fylt med ny energi.

Jeg kjenner meg i slekt med alle

Som lever i håp, tro og kjærlighet.

13.

DET HASTER

Det haster å snakke om været,

Og livet som bor i oss en kort tid.

Det haster å snakke sammen

Om de viktige valgene.

Som gammel skjønner vi mer av alt

Som krydrer verden med glede.

Vi er ivrige på trafikken som jager

Med uvettige piloter.

Det haster å snakke om plattformen

Som bærer oss gjennom livet.

Det er ikke tid til tørrprat

Om uvesentlige ting.

Det haster å få til en avtale om nedtelling,

For vi kjenner alle tidens tann.

Men alle som ble utryddet i krigen

Skal få starte på nytt en dag.

DAGENE VÅRE

Dagene våre skal ikke være lette.

Vi skal bære hverandre

Over sump og myr, over fjellet.

Se, dagene i lykkehjulet går mot slutten,

Klokkene stopper, trafikken stopper.

Det er ikke gratis å være til,

Og billetten må betales.

Selv i barnehagen har de sine ordninger.

Jeg finner meg et fredelig sted

For å hvile.

Dagene våre er firkantede murstein,

Byggeklosser i tidens mektige spill.

Vi vandrer frem med frimodighet, for vi har et mål

Og en hellig tro.

Selv over fjellmassivet, taper vi ikke kursen.
Om dagene våre brenner, en etter en,

Har vi mange nye dager som presser på

For å komme i lyset, for å gi rom til en elsket slekt.

14.

JEG REISER

Jeg reiser

Og føler det er en reise jeg gjør

Når jeg våkner en morgen

Og plutselig er jeg på badet,

På trikken, et sted i det blå.

Gud vet hvor jeg reiser.

Jeg drives mot stjerner.

En gang vil jeg reise med hast

Til et hellig sted.

Jeg reiser, og hånden vinker.

Forbi horisonten speiler jeg livet

Som speiler min sjel.

Jeg skal videre opp mellom skyer,

Og himmelen maler seg selv

Mens jeg løfter et barnebarn høyt

I vinden, i taket, mot engler,

Og smiler til alle.

Et hjertebarn traller og takker for turen

Og vinker, og ser når jeg reiser.

- Så bra at jeg kommer. Jeg hilser ved døren.

Jeg reiser så lenge jeg lever,

Og finner meg selv en dag

Mellom stjerner.

Jeg drømmer om turen til USA,

Og alle andre turer rundt omkring i verden.

Min livsstil, min drøm er alltid å reise

Der søsken er sammen, der tuntreet blomstrer.

Og frukten er druer og kjærlighet.

På hjemstedet finner jeg roen,

En lykkelig høst mellom bakker og fjell.

Og slekten vokser som trær og blomster

Og strekker sin kropp over hele jorden.

Min reise er barnet som fødes med smerte

Og blir til et barn igjen.