VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp7) * Sigve Lauvaas

Ill.foto - Liv Lien

27.

DØRENE LUKKES

Åpen dør i gangen.

I dag vil jeg ut.

Solen er kommet tilbake.

Trafikken er stilnet.

Jeg går til ro,

Og dørene lukkes.

Bare en kort tid igjen,

Og rullegardinet trekkes ned

Og skjuler alle spor.

Dørene lukkes,

Og sangen er stilnet i skogen.

Jeg finner meg selv

Og begynner å rope navnet.

Vi møtes ved elven,

I lyset av måne og sol.

Og fuglene flyr.

Dørene lukkes i fjellet.

SKOGEN

Skogen er stille

Under et mylder av stjerner i blått.

Frosten sprenger i myr og eng

Og bobler i små skåler.

Isen sprekker og lever i frost

Som et gammelt fjell.

Skogen kommer tilbake med fryd

Over hele jorden.

Og sevjen flør som havet

Og fosser frem med nytt liv

Fra dype røtter.

Skogen stilner i natt og tåke

Og forteller fra en blå brønn.

Toner vekker oss til dans

Mellom høye trær og stjerner

Som stuper ned og favner oss

Som små barn i april.

28.

VIND

Vinden banker på døren

Og roper i rommet

Og seiler i åpen sjø.

Vinden er på fjorden i kveld

Med en hvit hatt.

Den synker i mørket

Og river i skogen.

Vinden hvisker i skumringen

Dagen etter et møte

Og forteller om å overnatte

Bak husveggen.

Den forteller om barnet

Som ser i mørket

Og vet alt om stillheten

Som åpner våre hjerter.

Budet kommer med vinden

Som banker på døren

Og forteller om nærhet

Som inngangen til alt.

Åndedraget følger tidevannet

Og livet takker med åpent hus

For sommervarmen.

LENGSEL

Kjenner du lengselen i kroppen

Som beveger oss til nærhet

Mens vinden slår i graset

Og solen kysser landskapet.

Kjenner du den ene som gir alt

For å vinne den utvalgte

Som haster frem med en grønn stengel

Som vokser i blått hav

Med hengelamper og hvite engler.

Kjenner du den elskede ved soloppgang,

Når kornet er modent

Og stillheten vil favne oss i lengsel

Som et barn som aldri får nok.

29.

FLY BORT

Et sted med navn roper etter oss,

Og vi pakker kofferten.

Vi flyr i angst i grenselandet,

Forbi Kap det gode håp.

Murene står stille, mens vi flyr.

Vi besøker slekten på andre siden.

Vi flyr over hvite marker

Og har grønne voller i sikte.

Med åpne øyner flyr vi gjennom natten

Til en utstrakt kyst

Som tar imot nye emigranter.

Jeg fornemmer klokkene i Notre-Dame.

Vi flyr over døde fabrikker,

Og observerer bilder av fortiden

Med søvnløse mennesker på flykt,

Bombehunder og Hitlertenner.

Med gråsprengt hår flyr jeg i rommet

Og åpenbarer min lengsel

Etter en rettferdig verden,

Uten tvangsarbeid og fornedrelse.

Jeg flyr på hvite vinger imot lyset.

Jeg er en av de overlevnede

Som leter etter ledige husrom

I den forbudte byen.

Den hvite månen kaller meg tilbake.

Jeg spiller for Jerusalem.

Mine egne vokter meg natt og dag,

Og jeg kan spise meg mett i navnet.

STRENGER

Jeg spiller mine siste strenger før kvelden

Til gjenfødelse og håp.

Jeg spiller solen og regnet tilbake,

Og strekker meg etter kjærlighet.

Jeg spiller med verdighet for den ene

Som vokter skatten, og eier godhetens åndedrett.

30.

TID

Det er ennå tid

Å finne engelen.

Det er tid å reise ut på åpent hav.

Bølgene venter.

Solen tar imot med åpne armer.

Tiden venter med en åpen grav

Et sted i horisonten.

Her møtes alle gråkledde

Før dørene lukkes.

Det er ennå tid å heise flagg,

Plante frø i hagen,

Være sann i kjærlighet

For våre egne og for vår neste.

Vi kan dele ut blomster

Til alle som tar imot.

I hast skal vi reise

Når klokkene kaller.

DAGEN

Med uro ser jeg dagen komme.

Jeg lengter med gråt,

Og ber om litt vann.

Tusenvis leter etter en jobb

Og noen å snakke med.
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn

Og skriver navnet.

Dagen har gitt meg så mye.

Den kommer stadig til meg med lys og varme,

Og holder meg i hånden

Til siste åndedrag.

Jeg sanser dagen, og elsker håpet

Å se mine kjære på andre siden av havet.

Jeg ser en engel tar imot oss

Når vi kommer, med ryggsekk og pass.

31. 

GLEMME SANGEN

Jeg kan aldri glemme sangen,

Og den ene som stråler en evig melodi.

Sangen toner i meg

Som latteren i Urdalen,

Fra morgen til kveld.

Jeg kan ikke glemme skogen som synger

I drømmer og dikt.

Jeg lengter etter lauvet, og hører

Bærskogen nynne i nye toner

Der ekornet leker gjemsel.

Sangen ligger meg på hjertet

Og tar om meg som et kjærlig barn.

Selv i stillheten hører jeg sangen

Om fødsel og oppvekst i det hellige landet.

Å ELDEST

Å eldes som trær og einer,

Er et privilegium, har jeg lest.

Å bli gammel som fjell

Gir gjenklang i rommet.

Jeg var gammel som femtenåring

Og bygget et fuglerede.

Siden har jeg bygget hus for gamle,

Og lengter etter et ensomt sted.

Jeg vil trekke meg tilbake fra larmen

Og vie meg helt for tiden,

Som byr frem nye bekjentskaper

Og en utstrakt hånd.

Jeg vil eldes blant venner

Og skrive navn jeg bør huske.

Jeg vil gå et skritt av gangen i lyset

Og speide stjerner på himmelbuen.

Kanskje treffer jeg den ene snart,

Før trærne mister sin krone.

Jeg må skynde meg å leve

Før skjønnheten skjuler sin glans.

  

 

Ill.foto-Liv Lien