 |
| Selvportrett |
tirsdag 5. november 2013
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp9) * Sigve Lauvaas
 |
| Ill. - Bak skyene er himmelen blå |
 |
| Ill. - Bjørk i lyset |
37.
RART
Rart
med dette været i Norge
Som
stadig skifter karakter.
En
natt regn, og snø på fjellet.
Så
et solgløtt.
Noen
blomster titter frem,
Og
Gamlefar ser ut av vinduet:
Det
er vinter nå,
Og
veden må i hus.
Ja,
det ordner seg nok.
Kjerringa
sitter ved rokken -
Og
gjør det på gamlemåten.
Alle
trenger en raggsokk, og litt smør.
Kjerringa
har et hjerte av gull, ser du.
Jeg
skulle ønske meg en tidlig vår.
Det
er rart med været på Vestlandet,
Og
gradestokken peker på null,
Uten
snøkav og glatte veier.
Det
er som i april.
Det
er midt i september nå,
Og
badegjestene er nettopp reist.
De
spreke pensjonistene har hus i Spania.
De
trenger ikke tenke på været.
De
har nok med seg selv.
ORD
Jeg
hører at ord er tidløse.
Ordene
kan brukes mange ganger,
Og
på mange språk.
Det
er som limet i verden.
Uten
ord var vi fattige, nesten umyndige.
Men
tiden hjelper oss med alt.
Ordene
som kommer i hopetall,
Blir
til bilder og kunst,
Men
ingen kan bli mette av ord.
I
Sahara er ord mangelvare.
Hva
skal en med ord, uten mennesker.
Den
vise gir av sitt hjerte
Og
takker for alt.
38.
LIVET
Livet
er bestandig kort,
Men
før eller siden hensover alle
Til
håp og trøst.
Vi
klamrer oss til livet,
Som
er det eneste vi har igjen
Etter
stormen.
Vi
ser fremover til det umulige:
Å
leve i det tidløse rommet
Som
engler og gud.
Når
himmelen klarner
Finner
vi glede i hver solstråle,
Og
gjemmer på minner.
Livet
er uovervinnelig, tross alt.
Mens
vi venter på de grå hår
Får
vi visdom i hjertet.
Hvert
øyeblikk klippes tiden
Mens
vi haster videre
Med
nye åpenbaringer.
Først
i moden alder er vi klar
For
det hellige evangelium
Med
privilegier for alle.
Livet
gjenopprettes i høyden.
Og
vi kommer med tomme hender,
Og
blir tatt imot av engler.
I
det himmelske perspektiv
Kan
vi skue målet for reisen
Til
velsignelse og trøst
All
ære til skaperen som gir nåde
Til
alle som påkaller navnet.
Det
er sann kjærlighet.
Klokkene
ringer i stjernehav,
Og
livet lyser med ord og toner
I
de levendes land
Når
vi kommer.
39.
FRØET
Alt
begynner og slutter med frøet,
Som
er et mysterium for oss.
At
vi kan se et frø vokse ut v skallet,
Åpenbarer
rikdom til liv.
At
et frø kan spire og gro, er ufattelig.
Det
krever styrke å tro
Det
overnaturlige.
Vi
har begjær å se mer bak forhenget
Og
kjemper mot likegyldighet.
Vi
håper en gang å få vite mer om livet
Som
vekker oss hver morgen
Til
nye oppgaver.
SOVE
I
lukten av papir kan du sove.
Du
er innskrevet
Og
kan sove trygt til gud henter deg.
Bak
tempelmuren er det rolig nå
Og
musikantene sover.
De
døde sover i mold og aske
Og
er henvist til vest,
Der
engelen kommer først
Med
nattverdsbrødet,
Så
ingen skal gå tomhendt fra gravene
Du
kan sove og drømme om Jakobs gud
Og
glemme at du er i fengsel.
Gjennom
livets korridor
Vil
du skimte paradis
Med
modne hveteåkrer og engler.
Sov
i fred med bøker, og navn
Som
roper i mørket.
Sov
med ansiktet mot Jerusalem
Og
hør herrens ord:
Du
er ingen helgen, men et levende barn
På
vei til en hellig gud.
40.
LYS
Med
lys kommer druer.
Med
lys kommer lyd
Som
sprer seg i rommet.
Mystikken:
mødre og fedre
Kommer
i lyset
Og
finner hverandre.
Leken
og drømmen er salvet,
Og
fødselen skjer
Forsiktig
med hånden.
Lys
over jorden: Søster og bror
Våker
og lytter
Navnet
som roper.
Med
lys kommer frukten,
Veien
og livet.
Og
barnebarn drømmer om det.
FJELLET
Jeg
har ikke noen åpning, sier fjellet.
Jeg
er fjell for min hatt.
Jeg
kan dekkes av snø og is,
Men
kroppen vil jeg ha for meg selv.
Jeg
er ikke ensom i rommet.
Her
er mange fjell jeg kan snakke med.
Og
hvert fjell har sin form,
Akkurat
som menneskene.
Fjellet
står trygt - med dype røtter, og lukket munn.
Det
har ikke mer å si til oss nå.
Natthesten
står og sover
Som
en ensom ulv.
Det
suser i fjellet, og snøen danser.
Det
er godt å være omfavnet i ødemarken.
Det
er godt å være et kongelig fjell
Med
gullkappe på.
41.
FAR
MIN
Han
var meg så nær,
Men
sa så lite.
Ordene
kom ikke frem,
Men
atmosfæren har jeg med
Som
et minne.
Far
min hadde arbeidsnever
Og
en lys aura rundt seg.
Alt
han tok seg til
Ble
til åkerland.
Han
åpnet dører,
Og
hadde visdom i ordet.
Han
hadde en inderlig kjærlighet
Og
en sterk tro
At
jeg kunne bli til noe.
Det
klarer du, sa han,
Og
lyttet til stemmen i rommet.
Og
hans hjerte var ikke i tvil.
Jeg
skulle vokse,
Han
skulle avta.
BRUER
Det
er mange broer i verden,
Men
bare en bro som fører over grensen.
Jeg
bor ved en bro
Og
må takle presset å se
Alle
som vil over.
Men
noen kommer i mørket
Og
leter etter veien.
Men
de som har lyset med seg
Kommer
lett til andre siden
Og
kan kjøre strake veien hjem.
Broer
er til for alle. Trafikken skal frem,
Og
vi må følge spillereglene.
En
bro fra hjerte til hjerte
Kaller
vi ”Den gylne broen”.
Den
skal vare evig.
42.
SE
MEG
Lyset
hadde ikke sett meg,
For
jeg var skjult i mørket.
Men
jeg bad om nåde
Og
fikk nye krefter.
Jeg
bad om fred
Og
ble glad i sjelen.
Lyset
ser meg.
Min
lengsel roper.
Øyner
ser meg, og ansiktet lyser.
Og
veien lyser tusen mil.
Jeg
er ikke alene.
På
veien hjem.
TID
Jeg
legger bort plagg etter plagg.
De
passer ikke lenger.
Og
tiden som er klippes dag for dag,
Skal
ikke plage meg mer.
Tiden
synger i mine ører.
Barnet
skal høre min sang fra graven.
En
som ikke er, vil få svar.
Jeg
lengter etter en ny sommer.
JORDEN
Jorden
er vår grav
Og
jorden er vår stue.
Alt
den tar og alt den gir,
Er
lyset fra det høye.
Jorden
er alt for oss
Som
bærer ånd i ordet.
Vi
skal leve om vi dør,
Er
visdommen fra Herren.
Vi
som sår skal høste
Sjeler
til Guds rike.
Jorden
er vår tumleplass
Før
alt blir nytt i lyset.
 |
| Ill. - Sti i skogen |
mandag 4. november 2013
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp8) * Sigve Lauvaas
 |
| Ole Bull |
32.
EN
NY TID
Det
vekker min interesse
Å
lete etter en ny tid.
Nytt
regn vasker jordgolvet,
Og
selv er jeg bare noen år.
Nye
knopper spirer frem,
Og
gjennom dagen kommer noe nytt
Til
vår verden.
Gamle
menn gråner,
Men
gamle fjell holder stand
Og
viser vei i naturen.
Gamle
”Dampen” merker en ny tid,
Og
gamle stier blir glemt.
Det
er ikke bruk for slipestein lenger
Og
parafinlampen er en saga blott.
Folk
reiser med fly til jobben,
Og
veien gjennom fjellet
Viser
en ny himmel.
Nyhetene
på tv kommer uavbrutt.
Fra
jeg legger meg til jeg står opp
Har
jorden beveget seg rundt sin akse,
Og
jeg kan se et nytt lys.
Dagen
kommer med budskap
Om
en ny tid
Med
rastløse vinger.
DU
Du
går blant dine egen.
Som
en fugl flyr du fra grein til grein.
Du
plukker korn i neket
Og
bader i dype tjern.
Du
fører deg som en prinsesse
Og
finner deg selv gående
Med
tanker om å vokse over muren.
Du
vil fri deg fra åket
Og
bli som andre kvinner og menn.
Du
er signatur av en ekte israelitt,
Og
tar tiden tilbake, før stormen.
33.
ROSA
HIMMEL
Rosa
er en grei farge.
Himmelen
i vest er rosa
I
den grønne kvelden.
Gjennom
bjørkene lyser en stjerne,
Og
svalene flyr.
Englene
bader i rosa bølger
Og
slutter seg til oss.
De
er venner med stråleglans
Som
forteller om været.
Solen
går ned i havet
Og
blir overøst av rosa skyer.
Den
rosa himmelen pakker solen
Til
en ny morgen
I
det grønne landet.
GÅ
PÅ VANNET
De
forteller om å gå på vannet
Uten
badedrakt.
Og
bølgene kom og døpte dem
Som
skårunger.
De
ville gå i kjærlighet og tro,
Men
alt gikk galt.
Peter
fikk gå på vannet, men ikke de andre.
Båtene
som skulle over fjorden
Ble
torpedert, en etter en.
Bare
et fåtall kom frem til målet.
Men
Jesus lever i dag
Og
vil hjelpe den som roper navnet
I
tro på løftene.
Titanic
skulle aldri gå under, sa de lærde.
Men i møte med isfjellet
Men i møte med isfjellet
Var
båten uverdig.
Det
gjelder å ha visdom i hjerte,
Så
en kan gå på vannet.
Vår
styrke skal være som dagen er, sier Herren
Når
han er med oss
Har
vi ingenting å frykte.
Det
er kjærlighet over alle grenser.
34.
LANDSKAP
Du
har alltid vært i mitt landskap.
Jeg
trør på gamle stier
Og
lengter etter vind og mold.
Jeg
ser lyng og trær.
Gud
vet om jeg kommer tilbake neste vår?
Et
frø har slått rot.
Et
menneske har også dype røtter.
Å
trekke menneskene fra sitt landskap
Kan
føre til mye smerte:
Det
er som å trekke en visdomstann.
Hvor
skal en gjøre av seg
Når
landskapet forvinner,
Og
byene vokser inn i stjerner?
Da
er vi maur som må klare oss selv
I
krigen mot fattigdom og hat.
Når
landskapet ligger øde kommer villdyret,
Og
beitemarkene blir til jungel
Før
ørkenstormen raser over jorden
Og
meier ned både åker og hus.
Hvem
ser dette? Og hvor er de vise menn?
MUSIKK
Det
er musikk i fjell.
Naturen
spiller med mange strenger.
Det
hvisker og synger fra skog og dal.
Og
følger vi elvefaret til fossen,
Hører
vi brus fra en annen verden,
Toner
fra himmel og hav.
Musikken
er vakker om våren, i perledrakt.
Jeg
går steg for steg over fjellet
Og
lytter til sus av vind.
Her
er lengsel i trærne som våkner
Og
klatrer i høyden.
Og
gutten lengter å se den ene
Som
spiller om natten i eventyret.
Tankene
driver oss nærmere hverandre
Mens
himmelens bue spiller fiolin
Og
isbreen kalver.
35.
La
ikke din lengsel brenne ut
I
kalde vinternetter.
La
lengsel møte lengsel
Under
åpen himmel i lyse sommernetter.
La
tørsten bli hel og varm
Så
dere kan møtes ved brønnen.
Varlig
løfter du den utkårede
Under
himmelbuen,
Mens
tankene driver deg til vanvidd
Om
å elske hverandre evig.
Lengselen
har ingen grenser
Og
møter oss ved høylys dag
Som
en venn av livet.
NYTT
LANDSKAP
Jeg
har en dragning til dette landskapet,
Til
denne dalen - med så mye liv.
Jeg
ser naturen våkner.
Og
jeg våkner som et nysgjerrig barn,
Ferdig
til å oppdage verden.
Jeg
kjenner stillheten i landskapet
Og
legger meg i graset.
Himmelen
er blå, uten skyer,
Og
solen skinner fra en skrå vinkel
Inn
gjennom vinduet mitt.
Jeg
ser på de grønne åkrer, og fjellet
Som
reiser seg i solglans.
Jeg
ser elven renner i havet
Med
alle mine drømmer om fossefall.
Hvor
skal jeg hente min kraft ifra
Når
det slutter å regne,
Når
solen slutter å gi av seg selv?
Hvor
er mitt nye landskap, uten den ene,
Som
har gitt meg alt.
 |
| Ill.foto fra Island |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp7) * Sigve Lauvaas
 |
| Ill.foto - Liv Lien |
27.
DØRENE
LUKKES
Åpen
dør i gangen.
I
dag vil jeg ut.
Solen
er kommet tilbake.
Trafikken
er stilnet.
Jeg
går til ro,
Og
dørene lukkes.
Bare
en kort tid igjen,
Og
rullegardinet trekkes ned
Og
skjuler alle spor.
Dørene
lukkes,
Og
sangen er stilnet i skogen.
Jeg
finner meg selv
Og
begynner å rope navnet.
Vi
møtes ved elven,
I
lyset av måne og sol.
Og
fuglene flyr.
Dørene
lukkes i fjellet.
SKOGEN
Skogen
er stille
Under
et mylder av stjerner i blått.
Frosten
sprenger i myr og eng
Og
bobler i små skåler.
Isen
sprekker og lever i frost
Som
et gammelt fjell.
Skogen
kommer tilbake med fryd
Over
hele jorden.
Og
sevjen flør som havet
Og
fosser frem med nytt liv
Fra
dype røtter.
Skogen
stilner i natt og tåke
Og
forteller fra en blå brønn.
Toner
vekker oss til dans
Mellom
høye trær og stjerner
Som
stuper ned og favner oss
Som
små barn i april.
28.
VIND
Vinden
banker på døren
Og
roper i rommet
Og
seiler i åpen sjø.
Vinden
er på fjorden i kveld
Med
en hvit hatt.
Den
synker i mørket
Og
river i skogen.
Vinden
hvisker i skumringen
Dagen
etter et møte
Og
forteller om å overnatte
Bak
husveggen.
Den
forteller om barnet
Som
ser i mørket
Og
vet alt om stillheten
Som
åpner våre hjerter.
Budet
kommer med vinden
Som
banker på døren
Og
forteller om nærhet
Som
inngangen til alt.
Åndedraget
følger tidevannet
Og
livet takker med åpent hus
For
sommervarmen.
LENGSEL
Kjenner
du lengselen i kroppen
Som
beveger oss til nærhet
Mens
vinden slår i graset
Og
solen kysser landskapet.
Kjenner
du den ene som gir alt
For
å vinne den utvalgte
Som
haster frem med en grønn stengel
Som
vokser i blått hav
Med
hengelamper og hvite engler.
Kjenner
du den elskede ved soloppgang,
Når
kornet er modent
Og
stillheten vil favne oss i lengsel
Som
et barn som aldri får nok.
29.
FLY
BORT
Et
sted med navn roper etter oss,
Og
vi pakker kofferten.
Vi
flyr i angst i grenselandet,
Forbi
Kap det gode håp.
Murene
står stille, mens vi flyr.
Vi
besøker slekten på andre siden.
Vi
flyr over hvite marker
Og
har grønne voller i sikte.
Med
åpne øyner flyr vi gjennom natten
Til
en utstrakt kyst
Som
tar imot nye emigranter.
Jeg
fornemmer klokkene i Notre-Dame.
Vi
flyr over døde fabrikker,
Og
observerer bilder av fortiden
Med
søvnløse mennesker på flykt,
Bombehunder
og Hitlertenner.
Med
gråsprengt hår flyr jeg i rommet
Og
åpenbarer min lengsel
Etter
en rettferdig verden,
Uten
tvangsarbeid og fornedrelse.
Jeg
flyr på hvite vinger imot lyset.
Jeg
er en av de overlevnede
Som
leter etter ledige husrom
I
den forbudte byen.
Den
hvite månen kaller meg tilbake.
Jeg
spiller for Jerusalem.
Mine
egne vokter meg natt og dag,
Og
jeg kan spise meg mett i navnet.
STRENGER
Jeg
spiller mine siste strenger før kvelden
Til
gjenfødelse og håp.
Jeg
spiller solen og regnet tilbake,
Og
strekker meg etter kjærlighet.
Jeg
spiller med verdighet for den ene
Som
vokter skatten, og eier godhetens åndedrett.
30.
TID
Det
er ennå tid
Å
finne engelen.
Det
er tid å reise ut på åpent hav.
Bølgene
venter.
Solen
tar imot med åpne armer.
Tiden
venter med en åpen grav
Et
sted i horisonten.
Her
møtes alle gråkledde
Før
dørene lukkes.
Det
er ennå tid å heise flagg,
Plante
frø i hagen,
Være
sann i kjærlighet
For
våre egne og for vår neste.
Vi
kan dele ut blomster
Til
alle som tar imot.
I
hast skal vi reise
Når
klokkene kaller.
DAGEN
Med
uro ser jeg dagen komme.
Jeg
lengter med gråt,
Og
ber om litt vann.
Tusenvis
leter etter en jobb
Og
noen å snakke med.
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn
Og
skriver navnet.
Dagen
har gitt meg så mye.
Den
kommer stadig til meg med lys og varme,
Og
holder meg i hånden
Til
siste åndedrag.
Jeg
sanser dagen, og elsker håpet
Å
se mine kjære på andre siden av havet.
Jeg
ser en engel tar imot oss
Når
vi kommer, med ryggsekk og pass.
31.
GLEMME
SANGEN
Jeg
kan aldri glemme sangen,
Og
den ene som stråler en evig melodi.
Sangen
toner i meg
Som
latteren i Urdalen,
Fra
morgen til kveld.
Jeg
kan ikke glemme skogen som synger
I
drømmer og dikt.
Jeg
lengter etter lauvet, og hører
Bærskogen
nynne i nye toner
Der
ekornet leker gjemsel.
Sangen
ligger meg på hjertet
Og
tar om meg som et kjærlig barn.
Selv
i stillheten hører jeg sangen
Om
fødsel og oppvekst i det hellige landet.
Å
ELDEST
Å
eldes som trær og einer,
Er
et privilegium, har jeg lest.
Å
bli gammel som fjell
Gir
gjenklang i rommet.
Jeg
var gammel som femtenåring
Og
bygget et fuglerede.
Siden
har jeg bygget hus for gamle,
Og
lengter etter et ensomt sted.
Jeg
vil trekke meg tilbake fra larmen
Og
vie meg helt for tiden,
Som
byr frem nye bekjentskaper
Og
en utstrakt hånd.
Jeg
vil eldes blant venner
Og
skrive navn jeg bør huske.
Jeg
vil gå et skritt av gangen i lyset
Og
speide stjerner på himmelbuen.
Kanskje
treffer jeg den ene snart,
Før
trærne mister sin krone.
Jeg
må skynde meg å leve
Før
skjønnheten skjuler sin glans.
 |
| Ill.foto-Liv Lien |
Abonner på:
Innlegg (Atom)