VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp1) * Sigve Lauvaas

Ill. Jane Monica Tvedt

1.

TIDEN

Rusler rundt i byen

Og ser på de andre

Som er opptatt med seg selv.

Jeg finner tonen,

Og rusler litt alene

Rundt Bredevannet.

Noen ender vagger forbi,

Og tiden renner.

Men jeg har helgefred

Og gleder meg over stillheten

Som holder meg fanget

Som en fisk i garnet.

Tiden er nådig i kveld.

Jeg får ta det med ro

Som en gammel hest.

Ingenting bekymringer.

Tiden kommer av seg selv

Og renner i havet.

TIDEN KOMMER

Tiden står stille. Hun smiler.

Og alt er et smil på min vei.

Til Amerika vil jeg så gjerne,

Der bor hun, og smiler.

Vår tid er i lyset av månen

Et vakkert sekund.

Vi tripper og går i parken.

Vi møtes. To par øyne ler sammen

Som venner.

Det er stille, og alle sover.

Det er et under at jeg er til.

Vi springer om kapp til trikken

Og finner et sted å bo.

Så fanger vi tid og lever,

Og vi er blitt to.

Og snart vil vi drømme om flere

Med vinger og nebb.

Vi ønsker at tiden skal komme til oss
Med et lykkelig barn.
Det er mer enn alt.

2.

SANG

Så lenge verden er en båt,

Så lenge havet er en sang

Skal vinden synge.

Så lenge stillhet er en tone

Og lyset er en sang,

Vil jeg synge.

Sangen løfter, åpner dører,

Får oss til å se og høre

Mesteren fra Golgata.

Lytt til englesang i skyen.

Natten spiller høyt i stjerner.

Himmelen dekker hus og hytter

Med et vakkert blå blått teppe.

Jeg vil synge fra mitt hjerte,

Tone lengsel til min kjære.

Navnet synger over jorden

Helt til fjell og tinder stuper.

TRÆR

Grenene rører ved himmelens port

Og tegner et lite hjerte.

Trærne synger i månenatt

Og vekker de unge jenter.

Og trærne roper ved høylys dag,

Og bonden velsigner skogen.

Når våren kommer høres fuglesang

Over duftene roser i dalen.

Trærne berører oss, favner oss vidt

Og spiller på tusen strenger.

Og barnet våkner til morgenkyss

Fra sol, måne og stjerner.

Det danser i greiner, og lauvet ler

I vinden som gjester vår hage.

Og eplene modnes og faller ned

Som kjærtegn til hele hurven.

3.

TILGI

Jeg har lyset med meg

Der jeg vanker rundt i verden

Med boken og staven.

Og mine gjenglemte sønner og døtre

Kommer nok etter en gang,

For vi er av samme kjøtt og blod.

De elsker sine egne,

Og Jerusalem er som et fyrtårn.

Selv for gamle hjelper det å se bilder,

Så de kan fordype seg i ordet

Mens de venter på siste fly.

De kommer aldri tilbake,

For de blir tatt imot av hvert hjerte

Som gjenlyder som ekko

I byen med de mange porter.

Men å tilgi kan være vanskelig

Når en har blitt kuet, plaget og pint

I tusen år, gjennom generasjoner

Over hele kloden som er skapt i kjærlighet,

For at vi skal elske hverandre.

Likevel er dette det eneste håp

For å overleve ondskapen jorden.

HJERTER

Mitt hjerte og ditt hjerte søker sammen

For å glede verden med en solstråle

Som kommer fra høyden.

Vi skal være et speil for det gode

Som når oss gjennom tusen ord og øyner

Som møter oss på veien,

Til velsignelse og oppmuntring.

To hjerter hører sammen, vet vi fra skapelsen,

Og holder ingenting skjult for den ene

Som løfter oss hver dag et steg nærmere

Forsamlingen av engler i rommet

Som skal ta imot oss når vi kommer.

Og kvinnen føder, og slekten går videre

Gjennom en mann og en kvinne i labyrinten,

Der tiden lyser og gir håp for alle som tror.

4.

INGEN

Jeg kjenner ingen i denne byen

Der tusenvis går til suppekorridoren,

Til trengsel i matbutikken,

Som nesten er tom for brød.

Ingen snakker med meg heller,

Og språket er en barriere, som det har vært

Så lenge jeg kan huske.

Derfor ble det heller ingen reise,

Før akkurat nå – med spesialtilbud,

Uten guid og sjøfør.

Men jeg klarer meg stort sett, og kartet

Viser vei til hotellet, der jeg må respektere

Stengetid og frokost,

Og at ingen reiser fra kofferten.

Gulltennene må oppbevares forvarlig

Og armbåndsuret bør en aldri ha synlig.

Ingen tar affære i trafikken,

Den går sin gang døgnet rundt,

Og folk tuter seg frem i sentrumsgatene,

Mens de fattige ser etter matbiter i søppelgryta

I stor konkurranse med svarte fugler.

Jeg har heldigvis returbillett, men ingen bryr seg

Om jeg blir noen dager til. Alle har sine gjøremål,

Og sniker seg hårfint gjennom livet

Som arme tiggere, ribbet for mat og poesi.

Jeg kan rusle til hotellet, eller i min egen stue

Og hente kraft av ordet som løfter alle mennesker

I navnet som er virksom i ånden over alt,

Så de utvalgte kan finne veien hjem.

SKJØNNHET

Vi lever i en verden av skjønnhet,

Og er selv en del av fruktfatet alle kan smake.

Våre øyne lyser, og ansiktet skinner av kjærlighet

Fra en annen verden. Og barn over hele jorden synger

Som lysende engler - om skjønnheten som venter oss

På andre siden av forhenget, der Gud og Jesus bor.

5.

SKRIVE

Siden du spør meg, kan jeg svare

At skrivingen ble til i et kloster, i ensomhet.

Siden har jeg studert bokstavene, og ord etter ord

Har kommet til som små bilder i veven

Som bygger menneskelivet sammen.

Det begynte med følelsen av å eie noen talenter

I mitt innerste, som måtte komme frem i dagen

Før mørket kom - og gjorde meg usynlig.

Selv når jeg ikke hadde krefter og innsikt

Tok disse tankene meg, og formet min hverdag

I bøkenes verden.

Jeg skriver ikke blott til lyst, men for å rydde opp

I arkivet, og få frem de ord som fødes,

Innrammet i gull, så alle kan nyte mitt testamente,

Nå eller en gang i fremtiden,

Før fjellene raser sammen og lyset slokner,

Mens det ennå er nåde for syndere

Og en åpen dør for tilgivelse og fred.

LYTTE

Jeg stanser på veien og lytter.

Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene.

Tiden kommer imot oss fra alle kanter. Vi blir oversvømt

Av et hav med begeistrede seere.

Og jeg er uvitende om alt som skal skje,

Men klynger meg til håpet om å treffe den ene.

Jeg tillater meg å synge med min elskede

Når tiden kommer, og jager frem med følelse,

Og lytter etter trinn i grusen,

Og hørere klokkeklang fra fjellet.

Lyngen synger og himmelen stråler.

Jeg trenger ikke høreapparat for å høre fuglene.

Og lyset, som hvisker i greinene,

Forteller om livets mysterium, selve kjernen

I kjærligheten som blir åpenbart

Mens vi enda er pilegrimer på veien

Til de levendes land.

 

Ill.- J.M.Tvedt